Min historie

Mange lurer på hvordan det faktisk er å leve med traumer som voksen. I dette innlegget deler jeg min personlige historie og hvordan det har preget livet mitt.

Det finnes øyeblikk i livet som deler tiden i to.
Før – og etter.
For mange av oss kommer de tidlig. For andre senere. Noen snakker om dem. Andre bærer dem stille i årevis.
Traumer roper ikke alltid høyt. Ofte hvisker de.
De viser seg som uro uten grunn. Tretthet som aldri går over. Et hjerte som alltid er litt på vakt. Man lærer å fungere. Å smile. Å prestere. Å være sterk. På utsiden ser alt normalt ut. Kanskje til og med vellykket.
Men inni jobber kroppen på høygir for å beskytte.
I lang tid kan man tro at det bare handler om stress. Om dårlige perioder. Om å ta seg sammen litt mer. Mange av oss blir eksperter på å overleve – uten å leve fullt.
Det tok tid før jeg forsto at det jeg bar på ikke var svakhet. Det var spor etter noe som hadde vært for tungt å håndtere alene.
Da innsikten kom, kom også sorgen. Over alt som hadde vært vanskelig. Over årene som hadde gått i kampmodus. Over hvor hard jeg hadde vært mot meg selv.
Men med forståelse kom også håp.
Jeg lærte at reaksjonene mine var normale svar på unormale opplevelser. At kroppen ikke jobbet mot meg – den prøvde å beskytte meg. Jeg lærte at heling ikke er å glemme, men å lære å leve trygt igjen.
Veien videre var ikke enkel.
Noen dager føltes det som store steg fremover. Andre dager som om alt sto stille. Men sakte, nesten umerkelig, begynte ting å endre seg.
Pusten ble roligere. Tankene mindre truende. Jeg begynte å kjenne glede igjen – ekte glede.
Jeg oppdaget at styrke ikke er å holde alt inne. Styrke er å møte det vonde, litt etter litt, og velge seg selv.
I dag vet jeg at traumer kan forme oss, men de trenger ikke ødelegge oss.
De kan bli starten på en dypere forståelse av livet. På mer empati. Mer mot. Mer ekte tilstedeværelse.
Jeg er ikke takknemlig for det som skjedde.
Men jeg er stolt av reisen jeg har gått.
Fra overlevelse til liv.
Og hvis det finnes én ting jeg har lært, er det dette:
Uansett hvor mørkt det har vært – det finnes en vei videre.
Heling er mulig.
Og ingen er ødelagt for godt.